Når guttesangen klinger gjennom Nidarosdomen – og tonene leter seg frem mellom buer og kapiteler, ornamenter og skulpturer, er det med nær inn på tusen års etterklang.

Helt siden Olav Haraldsson ble forklart til martyr og helgen kort tid etter sin død i 1030, har det eksistert guttekorsang knyttet til en kirkelig kultur i Trondheim: en form for undervisning i gregoriansk kirkesang og liturgi, og der unge gutter inngikk som en del av det «Schola Cantorum» som opp gjennom hundreårene sto for messe og tidebønn i kirkene.

4.jpg

Like lite som man kan tenke seg Nidarosomens Guttekor uten domkirken, like lite kan man tenke seg uten det som i dag heter Trondheim Katedralskole – landets første skole.

Første gang den nevnes er i sagaen om Håkon Håkonson. Der forteller kongssønnen at «eg lærer song«. Sangen – det vil si gregoriansk sang på latin – var altså en viktig del av den undervisning elevene fikk.

9.jpg

Nidarosdomens Guttekor står altså i en snart tusenårige tradisjon – «Chorus Puerum Cathedralis Nidarosiensis«. Det latinske navnet er mer enn en formailtet. Latinen knytter tradisjonen tilbake til middelalderens Davidsgutter eller Davidsdegner som de også ble kalt. Korguttene fikk navnet fordi tidesangen de deltok i, hentet sitt stoff fra blant annet Davids salmer med gregorianske melodier. Undervinsingen i krikesang og liturgi gjorde guttene fortrolige med Bibelens innhold samtidig som de lærte latin. Korsangen ble på denne måten det første skrittet på en utdannelse som skulle gi kirken nye prester. For om man skulle være i tvil – de første århundrene var det en ren presteskole det var snakk om.

Nidaros var kilden til Olavsdyrkelsen. Hit strømmet pilegrimer i mengder både for å berøre Olavsskrinet på alteret i Kristkirken og for å delta ved messe og tidebønn. Kirken ble snart for liten i forhold til tilstrømningen, og trolig allerede ved opprettelsen av erkebispesetet i 1153, var man i gang med å bygge den nåværende katedralen. Omtrent på samme tid fikk katedralskolen sin egen bygning på plassen vest for kirken.

For elevene ved katedralskolen, Davidsguttene, var det en viktig oppgave å oppvarte korbrødrene (prestene – de som sto i koret) med vokal musikk under messe og tidebønn. Det var de to grunnpilarene i middelalderens gudstjenesteliv slik det utfoldet seg året rundt.
Messen kunn eskifte etter festdager og kirkelige høytider. Officiet, tidebønnen, var den daglige syklus av bønnetjenester til bestemte tider av døgnet, opprinnellig til sammen åtte. Fra første ottesang – laudes – til completorium – som enkelte ganger kunne få karakter av nattsang, gikk det i ett døgnet rundt, og det påla alle involverte et voldsomt krav til nærvær.

Systemet med tidebønner var viktige også for døgnrytmen i byen. Det styrket samfunnsordningen etter som folk innrettet seg etter det. Slik fikk kirken også en funksjon som gikk langt utover den åndelige.

Hvor mange deltok i ordningen? Etter kardinal Nikolaus Brekspeares opphold i Nidaros 1152-53 og opprettelsen av erkebispesetet, fikk kirken et eget domkapitel med tolv kanniker eller korsbrødre som de ble kalt på norsk (et tall som snart ble økt). Da hver trengte et alter å lese messe ved, ble det hurtig behov for en større kirke, og det trengtes også et større kor til det nye, store sangkoret ved domkirken.
Allerede ved begynnelsen av 1200-tallet besto sangkoret av minst seks korsbrødre, seks til ti faste vikarprester, ca. 12 midlertidige korvikarer, pluss en del av de eldre elevene ved katedralskolen, i alt 30 – 35 sangere. 

I dette inngikk altså det vi kan kalle «første utgave» av Nidarosdomens Guttekor.

6.jpg

Hva de sang, vet vi adskillig mindre om. Middelalderkirkens sang var den gregorianske, slik den i følge tradisjonen var ordnet og fastsatt for bruk i kirken i Roma av Gregor den store. I store trekk var det salmer i veksling med antifoner, korte prosatekster sunget som selvstendige, men til dels meget enkle komposisjoner. Sangen var ofte en form for vekselsang, sunget med to kor eller to kordeler oppstilt mot hverandre.

Professor Hampus Huldt-Nystrøm skrev i en essaysamling utgitt av Musikkvitenskaplig Institutt på Dragvoll i 1987:

Disse knappe opplysninger taler til fantasien, og gir oss et levende bilde fra Nidarosdomen i 1200-årene: den mørke juledagsmorgen med flakkende fakkelskinn over høyaltaret, der altertavlen trer frem i sin fulle prakt, der røkelsen bølger i skyer, der korguttene står oppstilt i sine superpellicia – et plagg som først på 1000-tallet dukket opp som del av den liturgiske drakt, og hvis bruk må ha oppstått i Nord-Europa, idet kappen skulle bæres over de pelsklær som var nødvendige om vinteren i de kalde og uoppvarmede kirkene. – Mer eller mindre skjult av mørket venter menigheten på at vekselsangen skal ta til å klinge på et tegn fra de festkledde kantorene.

At alle korguttene ikke hadde pelsplagg, og at de frøs bitterlig vinters tid, finner vi mange eksempler på. Man skal ikke ha stor fantasi for å skjønne at dette var et hardt liv, å måtte stå opp hver dag, grytidlig om morgenen og i stummende mørke, for å møte i kirken og synge den påbudte del av liturgien. De frøs og de sultet, og de fikk juling om de ikke oppfylte sine plikter. En vanlig straffemetode var slag med stokk over hendene.

Så sent som i 1750 setter rektor ved katedralskolen en grense ved «ikke flere enn åtte håndrapp». Tre år senere klaget en av lærerne på konrektor Thams. Han var også skolens kantor – altså sanglærer – en stilling som i middelalderen var knyttet til domkapitlet, men som fra 1667 var opprettet som egen stilling ved katedralskolen.

Læreren klaget på at kantoren både bededagen og kort tid før hadde banket guttene under sangen, en gang slik at elevene «i panna og omkring øyet ble både gul og blå». Som kantor hadde han ikke lov til å legge hånd på elevene. Til det svarte Thams at under høymessen i domkirken siste bededag «sang elevene virkelig godt, så nær som noen få som ikke kan synge, blant dem Jesper Dreyer, som ikke ville åpne munnen. Han fikk derfor et slag over munnen».

I 1773 går det til sammen 28 elever på latinskolen (eller katedralskolen om man heller vil).
«Dette tallet vil trolig holde seg til påske, men da går en del av dem til universitetet og en del blir ventelig bist bort på grunn av tungt nemme«, skriver rekotren Søren Peter Kleist i en rapport til biskop Gunnerus, og fortsetter:

«Av disse 28 er det meget få som duger til å synge. Ole Dahl er den beste; han synger en god koral og er et voksent, sindig menneske, dog lir visst hans helbred derved, så at han meget ofte har vært savnet i skolen. Nest han er Michael Rosting den beste, men så ung at han ikke burde betros til å dirigere sangen i en stiftshovedstad, dersom ikke den ytterste nødvendighet tilsa det. De andre fortjener ikke å nevnes. De synger dårlig og vil helst unndra seg sangoppvartningen. Jeg tør forsikre på egne og mine kollegers vegne at det er både synd og skam å tvinge unge mennesker til det som de er udugelige til, samt at sangen ikke er hovedsaken hvorfor de innsettes i skolen».

Når rektor Kleist ville ha latinskolens elever fritatt for den besværlige sangoppvartningen i kirken, var han forut for sin tid. Det kom til å gå enda en mannsalder før elevene ble fri sangplikten.

Gjennom århundrene ble domkirken gjentatte ganger herjet av store og små branner, men ble gjenreist gang på gang. Skolen hadde fra starten tilhold på vestsiden av kirken. Bygningen ble ødelagt av kirkebrannen i 1328 eller 1432. Frem til 1573 brukte katedralskolen derfor kapellet i nordre tverrskip, derav navnet lektoriet. Det er det som i dag heter kvinnenes minnekapell.
Dette var jo katedralens egen skole, og veien måtte være kort. Da det noen år etter den store bybrannen i 1681 var på tale å flytte skolen på grunn av gateregulering, ba rektor innstendig om at man skaffet skolen en plass ikke langt fra domkirken. Veien måtte ikke bli altfor lang og tung når elevene vinters tid skulle i kirken for å synge. Først på slutten av 1700-tallet fikk skolen sin nåværende hovedbygning slik den fortsatt ligger ut mot Munkegaten.

Hvordan atmosfæren var der inne i den kalde steinkirken, kan vi bare tenke oss.

Men vi kan få god hjelp om vi et øyeblikk glemmer de historiske kildene, og heller på litterære veier slår følge med fattiggutten Adrian Posepilt slik forfatteren Kristian Kristiansen skildrer ham fra årene omkring 1700.
Hittebarnet Adrian vokser opp på Verkshuset, en tvangsarbeidsanstalt for gatepiker og kvinnelige forbrytere, før han blir plassert på Blåskolen, et offentlig barnehjem som i 1733 inngikk i den nye stiftelsen Waisenhuset.

Den het “blåskolen” fordi barna gikk i blå frakker med svarte oppslag. Mat og andre nødvendigheter skaffet de seg ved å gå rundt i byen og synge. Det de får av almisser, putter de ned i posene som guttene alltid bærer med seg. Slik får de navnet «posepiltene«.

Skulptur: Adrian Posepilt (Astrid Dalsveen 1997) – ved Adriansstua i Ringvebukta

Skulptur: Adrian Posepilt (Astrid Dalsveen 1997) – ved Adriansstua i Ringvebukta